Hvor personlig tar du livet?

Veldig rart spørsmål egentlig- hvor personlig tar jeg livet? Første gang jeg hørte at dette syns jeg det var helt søkt, og en merkelig ting å si. Hvis jeg ikke skal ta livet personlig, hva skal jeg gjøre da? Etter hvert har jeg sett hvor stor betydning dette har for hvordan vi har det. Egentlig vil jeg si at hvor personlig vi tar livet handler mye om vår egen selvfølelse, og hvor trygge vi er på oss selv. Er du trygg på deg selv, og har en god selvfølelse tar vi ofte ikke livet så personlig, og det er da du kan begynne å fullt og helt være deg.

«Du er verdens verste mamma, og jeg skal flytte ut». Jeg husker godt når eldstemann ropte dette til meg første gangen, og slengte med dører og leker og det som var. Det kom flere ting også, ting som ikke var så hyggelig og det traff meg skikkelig. «Sånn snakker vi ikke her i huset, og dette er ikke akseptabelt». Reaksjonen tilbake var irettesettelse og streng stemme. Hva hadde jeg gjort galt? Var jeg en dårlig mamma? Var det slik det skulle bli, og tenk om jeg ikke oppdro henne på en «god» måte. Dette var tankene til en litt usikker mamma. Med tiden, og mer trygghet, har jeg sett at det er ikke det det handlet om. Jeg bare tok det så personlig, og trodde det handlet om meg. Det var bare det at det var veldig langt unna sannheten.

Det er meg det handler om, eller?

Når vi tar ting personlig, så betyr det at vi tror det handler om oss. Den gangen trodde jeg barnets reaksjon handlet om meg. Jeg trodde det handlet om det jeg gjorde, eller ikke gjorde, og verst av alt, om hvem jeg var. Paradokset i det hele, er at det handlet faktisk ikke om meg i det hele tatt. Barnets reaksjon handlet utelukkende om barnet. Det handlet om det kaoset barnet sto i, alle tankene og følelsene som raste gjennom den lille kroppen, og det tryggeste og enkleste for barnet var å la det gå ut over en person det var trygg på. En person som barnet trodde og håpet skulle tåle det- nemlig meg. Når jeg begynte å se dette, at vi faktisk lever i hver vår virkelighet, og den ofte ikke har noe med andre enn oss selv å gjøre, så kunne jeg møte andre mennesker, og ikke minst mine egne barn, på en helt annen måte. I stedet for å tenke at det andre gjør handler om meg, så forsto jeg at det andre gjør handler om dem, og egentlig ikke om meg i det hele tatt.

Likedan tenker mange at det må være noe galt med dem, fordi de har et vanskelig liv og en vanskelig hverdag. “Det skjer så mye rart og vanskelig i mitt liv- det gjør jo ikke det med alle andre. Derfor må det være noe feil med meg, eller noe galt med meg, siden jeg opplever dette”. Igjen, vi tar livet superpersonlig. Vi tenker at det er vi som er kjernen i problemet, at det, på en litt rar måte, er vår “skyld”. Dette gjør jo livet bare enda mer vanskelig, og når vi er i dette blir vi på utkikk, ubevisst naturligvis, over alt som var galt.

Utrygghet i sosiale settinger

Som personlig coach jobber jeg med mange som syns ulike sosiale settinger kan være vanskelig. Både der og da, og ikke minst etterpå. «Snakket jeg for mye/for lite?», «Syns de jeg er rar som gjorde det?», «Burde jeg vært mer morsom, og snakket med den og den?» osv. osv. Vi evaluerer oss selv, og finner alle feil og mangler som vi tror de andre tenker på der og da, samt i ettertid. Vi tror det handler om oss, og det skaper usikkerhet og lav selvfølelse fordi vi måler oss selv fra utsiden. Utsiden og andre mennesker har vi nemlig ingen kontroll på. For å få kontroll prøver mange å evaluere, analysere og gruble. Ofte blir det lite positivt. Når vi får mange negative tanker og overtenking, medfører det gjerne få svar, og heller lite energi og dårlig følelser.

Hvor ofte tenker du egentlig over hva andre har gjort etter en lunsj, middag eller sosial setting? Kanskje det farer forbi i en tanke eller to, men sjeldent mye mer enn det- med mindre de har gjort noe vi tar personlig😊 For hvis du tenker over noe- syns du egentlig at den personen skal bry seg om det du tenker? Få vite det? Eller skal de få lov å være som de er, fordi du vet at de har sikkert sitt å stri med, som gjør at det ble som det ble.  

En vei til bedre selvfølelse og trygghet

Vi har en tendens til å overvurdere vår egen rolle i andres liv. De fleste har faktisk nok med sitt. Jeg mener ikke at vi skal tenke, at vi ikke betyr noe for andre. Det gjør vi. Jeg betyr noe for barna mine. Men jeg betyr trygghet og kjærlighet. Når det blir slengt ut noe i sinne og frustrasjon, så er det like mye det som ikke sies, som er det viktige. «Tåler du meg selv om jeg er sånn her?», «Jeg er forvirret, lei meg og frustrert- kan du hjelpe meg ut av det?». Det handler om barnet, ikke om meg.

Begynn å se innover i deg selv etter svar, i stedet for å lete i omgivelsene og hos andre. Spør deg selv om det egentlig handler om deg, trenger jeg å ta det personlig? Kjenn etter hva du selv syns om det du har gjort eller ikke gjort. Du vet når du har gjort noe som kunne vært gjort annerledes, og du vet, innerst inne, også når du har vært deg selv og egentlig bare vært ekte. Stol på det. Tør å stå i det ubehaget som eventuelt kommer etterpå. Det er ego som har lyst til å gjøre det det pleier, nemlig gå til autopilot med tanker og «gamle historier».

Det betyr virkelig et hav av forskjell når du kan se at du ikke trenger å ta ting og livet så personlig. Det ligger en stor frihet i det. Du vil kunne møte de du har nær, som venner og familie, men også kollegaer og ukjente, på en helt annen måte. Du vil møte dem med en empati, raushet og kjærlighet. Jeg lover deg- det vil gjøre underverker med dine relasjoner og møter med andre mennesker, og det vil også gjøre underverker med din relasjon til deg selv.

Gå gjerne til personlig coaching- det er ikke alltid det er så enkelt å finne ut av alt dette på egen hånd.