“Mamma, istad ødela du gleden min”

Som mennesker har vi alltid de beste intensjoner for det vi gjør, og vi gjør det beste vi kan der og da. Det betyr for øvrig ikke at det vi gjør, alltid er det lureste eller beste, verken for oss selv eller de vi har rundt oss. Denne morgenen satt en ganske betuttet og trist 5 åring i baksetet på vei til barnehagen da disse ordene kom: «Mamma; i dag tidlig ødela du gleden min.» Jeg kjente at det han sa stakk, men jeg visste også at det var sant. Jeg hadde vært ganske dempende på noe han var entusiastisk og klar for. For meg, som voksen, var det egentlig ingen stor sak. Han hadde lagt en skummel maske han ville ha med, og gledet seg masse til å vise det frem til de andre barna. I hodet mitt dukket følgende opp: 1. Den kommer til å bli ødelagt. 2. De pleier ikke få lov å bruke masker 3. De små kan bli skremt. Ergo- han blir skuffet, det vil jeg spare han for- Jeg prøver å få han fra det.  Som du skjønner falt det ikke i spesielt god jord, og jeg så jo der og da hvordan gleden og entusiasmen forsvant fra ansiktet, da jeg kom med mine voksne, veloverveide argumenter.

Dette fikk meg til å tenke på hvor ofte vi gjør dette mot andre, men også mot oss selv. Som mor prøvde jeg å beskytte han fra noe, men spørsmålet er jo egentlig om det er min jobb? Hvor ofte har jeg ikke selv opplevd å ha en supergod ide (ifølge meg selv), men når jeg har fortalt den til andre så har den kanskje bare blitt møtt med et lite nikk eller “åhh, tror du det?” Det er jo ingen god følelse når det skjer. Det er som et lite bål, som akkurat har fått fyr, men som får en stor bøtte kaldt vann over seg. Vi demper jo egentlig de som kommer til oss når vi gjør dette. Med de beste intensjoner selvfølgelig, men det vi gjør er jo egentlig å holde dem nede.

Lærer barna mine noe av at jeg prøver å beskytte dem mot skuffelse, feiltrinn og avslag? Eller er kanskje min viktigste jobb heller er å få dem til å tro på seg selv, tro på egne vurderinger og heller stå klar med en god klem når det ikke går som de ønsket. Hvem vet, kanskje jeg hadde hatt godt av å heller finne frem litt barnslig entusiasme når han kom med den masken, og heller være med på hans reise og utforskning i hva de andre barna ville synes om den?

Det som er sikkert, er at livet er en reise i endring av bevissthet- og med det mener jeg å kunne utfordre de sannhetene vi bygger våre tanker og følelser på. Våg å se at disse faktisk kan endre seg, og når de gjør det vil du oppleve varig endring. Det betyr ikke at du ikke vil gjøre feilen igjen, vi er jo «bare» mennesker, men det betyr at du gjør den sjeldnere og henter deg fortere inn.

For å ta deg med tilbake til denne morgenen så ble denne hendelsen en liten aha-opplevelse jeg tar med meg videre. Jeg ser at de rundt meg selv er ansvarlig for sin reise, også barna. Min rolle er å være der for å hjelpe, støtte og oppmuntre. Jeg skal hjelpe dem, ikke bære dem, som jeg har skrevet om tidligere. Jeg håper også at denne fantastiske lille gutten vår lærte at voksne også kan ta feil, at han kan si fra om det, og mest av alt håper jeg at neste gang noe slikt skjer så sier han- Mamma, nå tar du feil, dette vil jeg gjøre!

PS: vi ble enige om at mamma skulle dra hjem igjen og hente maska, og jeg gleder meg veldig til å høre hvordan det gikk! Sikkert langt bedre enn dette mammahjertet trodde! Hva er dine sannheter, som du kunne utfordret? Hva med å utfordre disse i en gratis prøvesamtale?