Hvordan møter du en dårlig dag?
Det er mange råd om hva man skal gjøre når man har en dårlig dag, eller en dårlig uke. Jeg har alltid vært av typen som grubler mye, og da jeg måtte veggen brukte jeg mye tid på hvorfor. Hvorfor er jeg deppa? Hvorfor får jeg ikke sove? Hva skal jeg gjøre for få sove? Hva skal jeg gjøre for at det skal gå over?
Spørsmålet er om vi må gjøre noe? Tenk på det fysiske immunforsvaret vårt. Hva gjør du hvis du blir forkjøla eller får influensa? Løper du ut i snøen og tar deg et snøbad? Du gjør minst mulig vil jeg anta? Det ligger i oss at det er naturlig å ta det med ro, hvile, og ta hensyn til kroppen vår nå vi blir syke. Det vil si «fysisk» syke. Gjør vi det samme med det mentale? Når noen blir nedfor, utbrent, er lei seg, så er det mange råd om hva du skal gjøre. Gruble bare en halvtime hver dag, trene, sett opp tre ting som gjør deg glad, vær ute osv. Alt dette er fine og nyttige råd, men trengs det egentlig? Hva med å gjøre det du føler at du trenger? Det du har lyst til? Kjenn på den indre stemmen. Det er du som kjenner deg selv best! Kanskje det er å sove, kanskje det er å se på tv, kanskje det er å gå tur i skogen. Gjør det, og gjør det uten dårlig samvittighet.
Jeg tror vi er satt sammen til å ta vare på oss selv, og at det mentale systemer er like godt rustet som det fysiske, til å gjøre dette. Alle har dårlige dager, det er helt normalt, det er bare det at noen er flinkere til å bare la det være, ikke gi det så stor betydning. De stoler mer på den indre stemmen, og indre følelsen av hva som er riktig for dem, enn å lytte utover. Det er ikke farlig å være deppa eller nedfor, det går stort sett over. Da jeg var utbrent og deprimert brukte jeg mye tid på hva som var grunnen. Hvorfor er det sånn? Hva skal jeg gjøre? Jo mer jeg tenkte på disse tingene, jo mer satte angsten seg i brystet, og jo mer deprimert ble jeg. Til slutt var det en god kompis som sa til meg: “legg beina på bordet, len deg litt mer tilbake”. Det ga meg så mye mening, så det gjorde jeg. Jeg kom til et punkt hvor jeg tenkte at “det får bare være sånn nå, jeg orker ikke gjøre noe mer med det”. Jeg skjønte at det beste jeg kunne gjøre for meg selv, var å ta det med ro, hoppe ut av det «indre maratonet» jeg var med på. Det som var så utrolig fint å se, var at når jeg gjorde dette, da kjente jeg at «mitt normale meg», det var der. Rett under overflaten, - jeg bare så det ikke i alt kaoset. Da gikk det raskt bedre, og søvnen kom seg fort den og. Det var ikke sånn at angst og uro forsvant over natten, men det ble uendelig mye bedre.
Noen ganger trenger vi for øvrig hjelp, enten det er det mentale eller fysiske immunforsvaret. Ikke alt ordner seg av seg selv og da skal du selvfølgelig søke hjelp der det trengs. Uansett så vit at du er nok, og du har alt du trenger. Ha tillit til deg selv!
