Inni er vi alle like
Se for deg et stort lerret, som er strekt ut foran deg. Det er helt hvitt, uten en eneste flekk eller feil. Det er uten fordømmelse, uten påvirkning, uten en eneste ripe. Sånn kommer vi alle til verden, vi er. Så, sakte men sikkert begynner vi å fargelegge dette store hvite lerretet. Og det er bare du selv som kan fargelegge dette, ingen andre. Noen bruker en bred pensel og fargelegger i vill fart, andre bruker lengre tid. Noen bruker lyse og «glade» farger, andre bruker mørkere og mer «alvorlige» farger. Etter hvert blir det hvite kanskje borte bak alle fargene. Det eneste du ser er det du fargelegger. De nye fargene blir deg. De representerer tanker du har eller har hatt, og hendelser og erfaringer du har vært gjennom. De representerer sannheter om verden eller deg selv, som du har etablert underveis i livet.
Hele livet tegner du på dette lerretet. Det skifter farger, det skifter motiv, det skifter innhold. Det er slik livet er. Samtidig begynner mange av oss å tro på det vi ser på lerretet. Er det mørke farger så tror du kanskje de er deg, du tror de definerer deg, du tror kanskje de gjør oss mindre verdt, dårligere, enn de som har et lyst og tiltrekkende maleri. Men er det sånn? Har alt som er på lerretet egentlig noe å si?
Alle kommer fra det samme store hvite lerretet, alle har samme utgangspunkt. Vi er født unike og perfekte, hver og en av oss. Uansett kjønn, etnisitet, farge eller handikap. Sjelen vår er like perfekt og unik for alle. Se for deg det hvite lerretet og finn tilbake til dette, for det er der, bak alle fargene, opplevelsene, historiene og tankene at du finner deg selv, hvem du er. Der er du akkurat den du skal være, alltid, uansett!
