Om sorg og savn, men mest av alt om kjærlighet
Hva gjør du når en av veggene i huset ditt blir borte? Hva gjør du når du føler at selve fundamentet i livet ditt blir røsket i, og delvis revet bort. Plutselig står man igjen og lurer på hva som skjedde. Du tenker og føler at dette må jo være feil, noe må være feil, så kan vi ikke bare spole tilbake, begynne litt forfra og få det slik det skal være. Du føler bare at du er inni en vond drøm og at du er jo nødt til å våkne av den snart, fordi dette nye, det kan jo ikke være sant. Det virker hvert fall helt uvirkelig, og du går i en slags tåke av tårer, forvirrethet og frykt. Det var min opplevelse når jeg mistet en av de menneskene som sto meg aller, aller nærmest. Hvordan skulle jeg gå videre? I tillegg var det jul. Og jeg som elsket jula. Kom jeg noen gang til å like jula igjen?
Kjærlighet og sorg er to sider av samme sak
Jeg er av den mening at nesten alle følelser er tankeskapt. Før tankeskapte følelser ligger det tanker. Tankene kan skape både gode og dårlige følelser. Det kan være glede og takknemlighet, eller det kan være sinne, frustrasjon, irritasjon og skam. Disse tankene er ikke nødvendigvis synlige for oss. De er ubevisste, og det eneste vi «ser» eller kjenner på er følelsen.
Men ET unntak er det, og det unntaket heter kjærlighet. Jeg mener at vi ikke kan tenke oss til kjærlighet. Kjærlighet kommer innenfra. Det er enn slags iboende kraft vi har. Egentlig er det en iboende kraft vi ER. Det er noe som er helt ekte, som er helt rent, som på mange måter er urørlig.
En side av kjærlighet, det å føle at kjærlighet går tapt, det er det som er sorg. Kan man kjenne på sorg, uten å ha kjent på kjærlighet? Kan man kjenne på savn, hvis du ikke har hatt noe? Jeg husker jeg leste et dikt i kirken, i begravelsen, og det handlet om at «sorg er det motsatte siden av å ha fått. Det handler om det som har vært». Det minnet meg på at i det vonde, var det også noe som var verdifullt. Som viste at jeg hadde hatt, og fortsatt hadde, det sterkeste og fineste vi mennesker kan ha. Kjærlighet. Så er det vondt, når vi føler at den blir tatt fra oss, at den blir borte. Det blir tomt, det blir skummelt og det er vanskelig. Og kanskje du lurer på, finner jeg veien ut av dette?
Hvordan gå videre fra sorg
Alles sorgprosesser er ulike. Min varte leeenge. Det var mange tårer, frustrasjon, sinne. Jeg var gjennom hele den «vanlige» prosessen. Samtidig var det også mye glede og kjærlighet. Til familien min fordi vi kom enda tettere sammen i en vanskelig tid. Til mannen min fordi han var der hver eneste gang jeg trengte en skulder å gråte på. Til gode venner, som selv etter flere måneder tok seg bryet med å spørre hvordan det gikk, og som tålte at det tok tid før jeg kom meg helt etter sjokket. Ikke alle er så heldige å ha noen rundt seg, som de kan lene seg på. Jeg var heldig, det vet jeg. Samtidig vet jeg at sorg er ulikt, men samtidig det samme. Det er vondt, men vi tåler det. Det kan føles uoverkommelig, men vi kommer gjennom det. Det er en vei videre, uten det fysiske i det vi har mistet, men vi går ikke tomhendte. Vi har med oss det vi ikke kan se- kjærligheten. Også er det noe med å tillate seg å sørge på sin måte. Tillate deg å gå gjennom det, føle det, kjenne på det. Det er vondt, men ikke farlig.
Om det å finne gleden igjen
Det er spesielt et minne fra den jula som har brent seg fast. Jeg glemmer aldri følelsen av å se inn vinduene på mennesker og folk som feiret jul, mens jeg hadde mistet den snille, gode pappaen min. Hvordan kunne andre feire jul, som om ingenting hadde skjedd, mens for oss var verden snudd på hodet? Jeg lærte noe den kvelden, som jeg aldri har glemt siden. Sånn er det mange som har det hele året, og det blir spesielt forsterket i jula. Det er mange som står på «utsiden» av vinduet, og som ikke opplever at de har varme, kjærlighet og omsorg rundt seg. Det er mange som sitter alene, som har mistet noen, som kjenner på sorg og savn. Da kan en liten telefon, et lite julekort eller bare et lite smil fra deg være nok til å gjøre at det blir litt bedre, at de kjenner litt mer på kjærligheten i stedet for de tankeskapte følelsene. Det koster oss så lite, men det gir så mye.
Ble jeg glad i jula igjen? Jeg vil si at jeg setter enda større pris på jula enn tidligere. Jeg tar ikke det jeg har for gitt. Jeg er takknemlig for at jeg faktisk kan stresse over julegaver, svidd ribbe og alt maset som noen ganger hører jula til. Fordi jeg vet, at da har jeg det egentlig ganske bra, og enda viktigere- da har de jeg er glad i, det også bra. Da er egentlig ikke bekymringene så store, og jeg kan tillate meg å krabbe rundt juletreet med barna å lure på hvilke gaver som er til hvem, som om det er det viktigste i verden akkurat der og da.
Det å tenne lys på graven, sammen med barnebarn som aldri møtte bestefaren sin, men som jeg allikevel vil skal bli kjent med han, er en viktig, koselig og spesiell juletradisjon hos oss. Vi gråter noen tårer, ler litt over gamle minner og kan gå hjem og feire jul, vel vitende om hva vi var så heldige å ha, og fortsatt har. For det er som de sier- størst av alt er kjærligheten.
