Om aksept og det å falle til ro

Det er noe magisk i det å kunne akseptere det som er, akkurat nå. Det å bare kunne falle til ro i det som er- det gir frihet, det gir aksept og mest av alt gir det en følelse av indre fred. Bare det å få lov å være littegrann. Ikke måtte videre, ikke måtte optimalisere eller jakte på det neste som skal ta deg videre. Det er en veldig god følelse, som kommer innenfra. Det beste er at det å stoppe opp, ta litt pause, gir deg muligheten til å se det du står i, i et annet lys. Allikevel er det så utrolig vanskelig for mange. Falle til ro- hva vil det si? Bare bli værende? Ikke gå videre? Da blir jeg jo stuck i dette, det vil jeg jo ikke.

Poenget er at det er det motsatte som skjer. Ved å tillate deg å være der du er akkurat nå, så kommer du videre. Hvordan har jeg veldig lyst til å dele med deg. Håpet mitt er at du kan se at mye av det du jakter og søker, ligger nettopp i dette- i øyeblikket, i tilstedeværelse, i den gode følelsen, i aksepten.

Hvorfor er det så vanskelig å akseptere det som er nå?

Det første vi kan spørre oss om er hvorfor det er så vanskelig for mange å falle til ro der vi er, hvis det er så bra for oss. Hva er det som er så vanskelig ved å akseptere? Når jeg snakker om aksept med kunder så blir de ofte skremt. Aksept? Betyr ikke det å godta at ting er som det er nå? At jeg blir værende her?

For meg handler aksept om det å faktisk å starte på rett sted. Ikke prøve å være et annet sted enn du er. Vi er på et sted i livet, men bruker så utrolig mye tid på å skulle ønske at vi var lengre. Det å jobbe med seg selv, jobbe med personlig vekst og utvikling, er naturligvis bra og noe mange har kjempegod nytte av. Samtidig kan det også bli sånn at vi alltid vil videre, bort fra det vi opplever eller tenker. Vi kan alltid bli tryggere på oss selv. Vi kan alltid ha litt mindre dårlig samvittighet. Vi kan alltid få bedre selvfølelse og føle oss mer verdt. Det er fort gjort å glemme og stoppe opp, og kjenne etter: jo, jeg er jo egentlig på et sted i livet nå som er bra.

Når jeg møtte veggen så var det først når jeg innså at “nå er jeg faktisk utbrent. Jeg er nedfor, lei meg og har angst og uro- det er status nå”. Jeg så at jeg bare måtte “lene meg tilbake og legge beina på bordet”. Det var ikke så mye annet å gjøre. Jeg hadde forsøkt alt annet, men det gjorde det bare værre. Først når jeg aksepterte det som var, var jeg klar til å gå videre.

Blir jeg ikke stuck da?

De fleste jeg snakker med kjenner intuitivt, at det hadde vært ganske digg å bare tillate seg å være der de er, akkurat nå. Hvis jeg spurte deg nå: “Hva om du bare kunne legge ned jakten på å komme videre, på å finne ut av alt du prøver å finne ut av, på å slippe opp litt?” Hvordan ville det vært for deg?

De fleste sier at det ville være “såååå digg, og befriende”. “Da kan jeg jo slappe litt mer av da” sa en kunde. Ofte kan det være vanskelig å sette ord på hvorfor det hadde vært digg, men jeg tror det handler om at noe i oss ser at da hadde vi godtatt oss selv for hvem vi er, der og da, og hvor vi er, der og da. Vi hadde sett hva som er, i stedet for alt som ikke er.

Det som er interessant er hvor fort vi går opp i «fornuften» eller i hodet/intellektet og tenker: Hei, jeg kan jo ikke det?! Da blir jeg jo stuck! Det er det viktig at jeg ikke blir! Jeg må jo videre. Skal jeg bare bli her da?!

Det er det motsatte som skjer. Vi er alltid i naturlig utvikling, og vokser som menneske. Livet går videre, og det gjør du også. Det er det det vil si å være menneske. Men ville det ikke vært godt å kunne

• 1.       starte på det stedet hvor du faktisk er

• 2.       tørre å ikke vite helt hva det er som venter, for i det ligger også mulighetene

• 3.       Bare få lov å være litt, uten alle de utrolige slitsomme tankene (og følelsene) som følger med om hvor du burde/skulle/må være?

Hvordan roer tankekjør og uro seg?

For det er det som skjer når du faller til ro. Tankekjøret og de vonde følelsene vil roe seg ned. Du vil kunne kjenne på en følelse av tilstedeværelse og ro. Du vil kunne kjenne på en følelse av aksept og tro på deg selv. Bare til det å være deg, og til det du har. For det er dette som er grunntonen din- denne følelsen av ro og mer stillhet.

Det er bare det at vi ikke ser den i den evinnelige jakten eller higen etter å være et annet sted enn vi er. Det blir som å løpe maraton, komme i mål, men i stedet for å være fornøyd så bare løper du rett over i det neste. Utrolig slitsomt da?! Er det ikke?

Hva om du bare kan stoppe opp? Nyte at du er i mål? Gi deg selv et klapp på skulderen for alt du faktisk får til. For det vet jeg at er langt mer enn du gir deg selv kredit for.

Så kan du faktisk ha tillit til deg selv. At din egen visdom og din egen indre stemme vil vise deg veien videre. Når det er naturlig og når det er klart, uten at du trenger å stresse og jage etter det. Hvor deilig ville ikke det vært?

Jeg vet at det kan høres enkelt ut, og at det ikke alltid er så enkelt i praksis. DA vil jeg gjerne hjelpe deg, så send meg gjerne en epost ved hjelp av knappen under hvis du har spørsmål. For kjente du at dette ga mening, så tør å lytt til det. Tør og stol på den følelsen, og se hva som skjer. Det vil uansett gi deg et øyeblikk av ro- og bare det er så verdifullt.