Når det ikke blir som det skulle

Det er mye her i livet som ikke blir som vi hadde tenkt. Vi har mange forventninger, ønsker og tanker om det som har vært og det som skal komme. Også blir det ikke alltid slik.

I dag skulle pappaen min blitt 79 år. Det blir han ikke. Han ble bare 63. «Det var ikke sånn det skulle være» slo det meg da jeg gikk og tenkte på at det hadde vært bursdagen hans i dag. Den skulle blitt feiret med glade barnebarn, som fløy rundt en bestefar som elsket barn. Den skulle vært feiret med barn og svigerbarn, som alltid fikk den støtten og den varmen som trengtes. Det skulle vært feiret med en kone, som ikke skulle blitt alene så tidlig. Men sånn ble det ikke. Og jeg kunne kjenne på sorgen over det tapet jeg føler det var, og den følelsen i mellomgulvet av skuffelse, og til dels sinne for at det ble sånn.

Aksept med det som er

Så kom lysglimtet.

Tanken som ga meg en vei videre. «Det er sånn det faktisk er».

Så enkelt, og også så sant. Det er faktisk sånn det er. Her og nå. Vi er her, og han er det ikke. Hvert fall ikke fysisk.

Jeg kan bruke uendelig med tid, tanker og energi på å sørge over at det ikke ble som vi hadde tenkt. At jeg har tre barn som aldri fikk bli kjent med sin bestefar. At han ikke fikk se barna sine etablere seg, stifte familier, starte egen bedrift og finne sine veier. Jeg kan kjenne på tårene som ligger i det å tenke på at det ikke ble som det skulle blitt. Men hva gir det meg egentlig?

Kanskje du tenker at det blir å fornekte følelser? Men er det det? Fornekter jeg følelsene mine hvis jeg fokuserer på det som faktisk er virkeligheten, i stedet for å bruke tiden på en illusjon? Det eneste jeg fornekter er å spille av en film i hodet som aldri ble, men som kan skape masse vonde følelser hvis jeg velger å «se» på den, og tro at den har en relevans i dag.

Vi har alltid et valg

Valget er mitt

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men det er lett å bruke veldig mye tid på det som skulle vært, eller det som skal komme. På en fortid som skulle vært annerledes, eller en fremtid vi ønsker skal se sånn eller sånn ut.

På alt som ikke er. For ingenting av det ER faktisk. Det eksisterer kun et sted, og det er i våre tanker. Det eneste som ER, er det som er nå, i dette øyeblikket.

Det er valget mitt. Vil jeg leve i en illusjon jeg hadde sett for meg, som ikke er virkelig? Eller vil jeg leve her og nå- i denne drømmen vi kan kalle livet. Som utfolder seg fra øyeblikk til øyeblikk, rett foran øynene våre, men som vi ofte er altfor opptatt av å tenke oss bort fra. Om det er bakover i tid eller fremover i tid.

Og kanskje det ble akkurat som det skulle?

Uansett så er det som det er. Jeg velger å rette fokuset mot det som er, og jeg er uendelig takknemlig oppi det hele. Jeg hadde faktisk verdens beste pappa, sånn som jeg ser det. Han støttet meg i tykt og tynt, og viste meg verdien av familie. Og jeg har en mamma som har stått i det, og skapt seg sitt «nye» liv- noe jeg beundrer hver eneste dag.

For meg er det det som er, og det fyller meg med en kjærlighet og takknemlighet som nesten blir for mye. Men bare nesten. Så i stedet for å sørge over det som ikke ble, så er jeg så takknemlig for det som var, og det som er.

Gratulerer med dagen til deg kjære pappa!

Har du mistet noen, å kjenner på sorg og savn så er det helt naturlig. Sorg er en annen side av kjærlighet sånn jeg ser det. Tillat deg sorgen, slipp den fri, og lev livet videre. Det er egentlig det eneste vi kan gjøre.